Anders Johansen Horsrud (1878-1971)
Dette ble skrevet av Anders Horsrud som bidrag til en konkurranse om minnefortellinger. Dette ble skrevet i 1965.
Barndom til skolealder
Jeg er født og vokst opp på gården Horsrud i Øvre Eiker den 17/ 9-78. Gården er en gammel slektsgård og har sikkert vært i slekten siden 17401. Far var født i 1857 på Horsrud, og mor var født på nabogården Dramdal i 1856. Bestemor var født på Jellum i Modum. Vi var fem søsken, og jeg var eldst: jeg (Anders), Ola, Marie, Gullaug og Kristen. Min mor døde da jeg var 10 år, og da ble det bestemor som gikk i mors sted. Like etter at mor døde, hadde vi to jenter, ellers var det en gutt og en jente. Jeg husker vi hadde en gift mann som fikk 1 kr. dagen og kosten. Jentene hadde kr. 10.- pr. år, en sommerkjole, en verkenskjole og 2 par sko. I den tiden hadde vi skredder og skomaker som kom 2 ganger i året. Vi var svært spent, især når skomakeren kom.
Det første jeg husker, var at jeg skulle ha «hammel og pitel», og at jeg slo meg på fingrene. Da jeg var 5 år gammel, falt jeg i bekken som går like forbi husene. Forst må jeg forklare hvorfor dette hendte: Vi hadde en vanskelig postgang. Vi måtte over Drammenselva til jernbanestasjonen for å hente posten, og det var ca. 3 km. Men det var ingen vei og intet sundsted. Det var en overenskomst med naboen Dramdal at vi tok med hverandres post. Min mor og jeg skulle gå til Dramdal og besøke bestemor som lå syk. Da vi gikk, glemte vi posten. Jeg skulle da gå tilbake for å hente posten. Vi hadde vaskested ved en kulp i bekken, her sto en krakk og langs denne en planke. Jeg gled på planken og falt i kulpen. Bestemor syntes jeg ble lenge, og hun fikk onkel Hans til å gå for å se etter meg. Det var nok i den 11. timen. Jeg husker jeg så avisen fløt i vannet, og at onkel dro meg opp og fikk meg hjem. Resultatet ble at jeg fikk en langvarig giktfeber som jeg fremdeles har men etter ved at jeg har en liten hjertefeil. Men jeg slapp ikke militærtjenesten, men jeg hadde foling av det hele tiden jeg gikk på skolen. Bestemor strikket knevarmere til meg, og far laget en giktsmøring som var god og billig. Det var andre som også fikk av den.
Jeg holdt en gang til på å drukne. Jeg var da 12 år. Det var på en fisketur på et lite tjern hvor det lå en liten flåte som jeg gikk ut på. Vi var 2 stykker, tjenestegutten og jeg. Jeg skulle ta opp en fisk, stupte uti, og var på bunnen to ganger før gutten fikk tak i meg og dro meg opp.
Noen boklærdom fikk vi ikke før vi begynte på skolen, men vi måtte delta 1 gårdsarbeidet med kjøring og hogging av veden og gjeting av kuer og sauer om høsten. Om sommeren gikk kuene i skogen, og da måtte de hentes hvis de ikke kom hjem, og det var særlig slemt når det begynte å bli sopp.
Det første jeg husker av slåttonna, var at karene slo med ljå, mens tjenestejentene og vi unger måtte spre skåren for at graset skulle tørkes. Senere kjøpte far slåmaskin, og det ble mitt arbeide å kjøre den. Senere fikk vi hesterive til å rake sammen høyet. Slåttonna begynte i midten av juli, men ikke før timoteien hadde blomstret. Våronna begynte i mai, og det første var å kjøre ut gjødsla. Det ble sådd hvete, bygg og havre og satt poteter. Grønnsaker var det lite av. Rug ble ikke sådd her på gården. Min far sa at det lønnet seg ikke, da en fikk kjøpt rugmelet for kr. 10- pr. hundre kg. Til giødsling av poteter ble det også brukt benmel.
Innhøstingen av kornet var som regel sist i august eller september. Kornet ble skåret med sigd (sjuru). Det var kvinnearbeid, lønnen var kr. 1.- pr. dag. Kornet ble så tørket på staur, kjørt inn og lagret. Det første jeg husker var tresking med sliu. Kornbandet ble lagt på låvegulvet, og kornet banket ut. Rensingen foregikk på den måten at låvegulvet ble sopt rent, og en mann satt ved kornhaugen og kastet kornet mot veggen. Det beste kornet kom lengst, og det ble brukt til såkorn og mat. Siden fikk vi treskemaskin.
Julefeiring
Juleslaktingen var som regel sist i november. Det var heldig hvis det kunne passe slik at månen var i ny, for da ble kjøtt og flesk drøyere, og helst på en mandag. Alt som kunne spises ble tatt vare på, for det var et helt år til neste slakting. Alt ble laget opp. Kjøttpølser, blodpølser, sylte og klubb, medisterkaker og rull. Kjøtt og flesk ble lagt i saltdunken. Var det kaldt så kjøttet ble frosset, var det en fordel, for da ble en del gravd ned i kornbingen, og der kunne det ligge til våren. Som regel ble det slaktet to griser som veide 150 kg hver, ei ku eller okse, en kalv og en sau. Det var store forberedelser til slaktinga. Trau og tredunker skulle briskebakes, turner og sleiver likedan, og blikkbokser skulle skures. Pølsepinner skulle spikkes, og det var en kunst å få disse riktige. De måtte være av senvoksen gran, rette og brendt i den ene enden – 20 til 24 stk. i bunten. Alt måtte tas vare på, tarmer måtte tømmes, skrapes og skylles, det måtte gjøres første dagen.
Slaktingen begynte i grålysningen. Det var gjerne 2-3 mann som var med og hjalp til, og de skulle ha mat, og det ved siden av den øvrige familien så ble det 10-12 stykker, og maten skulle være ekstra. Nedlegging av medisterkaker og pølser var en vanskelig oppgave. De ble lagt i blikkbokser som skulle loddes, og det var ofte vanskelig å få dem tette. Saltkaret var veldig stort, og var sammenholdt av store tregjorer.
Kostholdet ellers var enkelt. Vi brukte mye sild og poteter, særlig om vinteren til kvelds, som regel gikk det med en hel tønne. Sommeren var det flatbrødsoll til kvelds. Det ble bakt opp store hauger flatbrød høst og vår. Vi levde forholdsvis godt, drakk melk det vi ville ha, for vi leverte ikke noe til meieriet. Vi hadde alltid godt smør og rømme og primost. Vi hadde bier, og honningen ble brukt til pålegg, og ellers til saftsuppe og honningkaker.
Med veden til brensel var det ikke så nøye ellers i året. Den ble hogd etter som vi brukte den. Men til jul var det annerledes Da måtte det hugges ganske mye, for den skulle vare til over jul. Vedhuggingen til jul begynte ganske tidlig, og det var om å gjøre å være først på stabben. De sto og lydde etter om de var begynt på nabogårdene. Så var det å sette opp kornbandet på låveveggen og finne juletre.
Maten julaften var en stor oppgave for husmora. En stor kjele med kjøtt og flesk ble satt på komfyren tidlig. Det var nødvendig med lang kok for å få fett til møljen som skulle spises klokka 11. Den ble laget av flatbrød og fett, men ble bløtt opp av varm suppe, og så var det en dram til de voksne. Julaftens middag var kl. 13. og da var det kålsuppe og kjøtt og flesk. Det ble kokt så meget at suppe og kaldt kjøtt og flesk skulle spises 1. juledag, for da skulle alle som kunne være med til kirken. Julaften var det risgrøt med fløtegrøt oppå, ribbe og medisterkaker. Juleevangeliet ble lest og julesalmer sunget. Men det var ingen julegaver.
Gården og slekta
Hovedbygningen er antagelig 300 år gammel. Den inneholder stor stue, kammers, kjøkken og gang i 1. etg. I 2. etg. 2 soverom og 3 loft. Det er en liten kjeller under. Sidebygningen inneholdt kjøkken med peis og bakerovn, 1 soverom, vedskjul og kjeller. Uthusbygningen inneholdt fjøs, stall og grisehus og låve. Bygningen ble reist i 70-åra og var forholdsvis moderne med innkjørsel i røstet. Det er stabbur på gården fra 1716. Det var innlagt vann i kjøkken, fjøs og stall. Det var en sjeldenhet den tid.
Min bestemor het Dorthea og var født på Jellum i Modum i 1831. Hun ble gift med Anders Horsrud. De hadde 2 gutter, Johan og Christoffer. Bestemor ble tidlig enke. Johan var da 3 år og Christoffer 1 1/2 år. Hun drev gården godt, og den var gjeldfri da min far giftet seg og overtok. Kjøpesummen var kr. 28000,-. Bestemor tok pant i gården for kr. 14000,- med 5% rente og husvære. Far lånte kr. 7800,- hvorav de 7000,- ble utbetalt Christoffer
Før far giftet seg gikk han Jønsberg landbruksskole, og onkel ble handelsmann. Begge var politisk interesserte og tilhørte Venstre. Striden den gang var flagget og alminnelig stemmerett.
Naboskogen her var uthoggen til props, og den ble kjøpt av høireforeningen og delt opp i 112 deler til de som ikke hadde skyldsatt jord, mot at de stemte med høire. Jeg syntes det var rart, at de som ikke hadde stemmerett, skulle stemme med det partiet som ville at de fortsatt skulle være uten stemmerett.
Onkel Christoffer fikk post hos en eldre handelsmann i Hønefoss, som satte stor pris på den unge og flinke gutten og solgte forretningen til ham. Forretningen hadde brennevinsrett, og onkel drev forretningen godt. Han solgte den og kjøpte forretning i Vikersund. Men der gikk ikke forretningen godt på grunn av hans politiske innstilling. Han solgte den og kjøpte igjen en slektsgård på Modum. Her utfoldet onkel sine politiske ideer. Her var samlingsstedet for politikere. Blandt dem var Torgeir Vraa, gårdbruker Gunnar Haugerud, presten Amlund, Gunstein Andersen, skredder Arnesen og andre. Jeg syntes det var veldig moro å høre på diskusjonene, for ofte var den ganske livlig. Onkel hadde mange bøker, og jeg fikk låne av ham. En gang da onkel og tante kom til Horsrud, skulle onkel på et politisk møte i Hokksund, og han ville ha meg med. Jeg var da 13 år. Her møtte vi en redaktør, antagelig for en venstreavis. Han hadde floss, og det hadde jeg ikke sett før. På møtet ble det stor debatt av Torgeir Vraa, Gunstein Andersen m. fl.
Skolealder
Jeg gikk på Dramdal skole, som lå ca. 2 km. fra hjemmet. Vi hadde felles lærer og lærerinne med naboskolen Fjerdingstad. Det jeg likte best på skolen var regning og geografi. Noen belønning hadde vi ikke, straff var å sitte igjen etter de andre var gått.
Om sommeren var det ballslåing. Ballen var sydd sammen av lær og stoppet med grisebust. Vi kastet også på stikka og trillet med takke. Spillet var om knapper. De fineste var militærknapper.
Om vinteren var det ski og kjelkeaking. Vi hadde en fin bakke like ved skolen, og da var det en kamp om den kjelken som gikk lengst. Skihopping var det lite av, og det kom vel av at vi hadde vidjespenning på skiene.
Vi hadde juletrefest, og da var det utdeling av gaver. Jeg husker spesielt en gang jeg fikk tversoversløyfe. Den ble ikke brukt. I de festene kunne hele grenda delta. Noe lesing utenom skolebøkene hadde vi lite av. Jeg husker vi hadde Bjørnsons fortellinger. Fortellingen om En glad gutt og Synnøve Solbakken likte jeg godt. Av aviser hadde vi Buskeruds Amtstidende og Folkebladet.
Sommerliv
Det beste og kjæreste vi visste om sommeren var å dra til skogs på fisking. Jeg husker første gang jeg og en yngre bror fikk være med far på fisketur til et stort vann som heter Dypingen. Da var jeg 12 år. Vi lå under en stor gran, siden fikk vi en liten hytte uten vindu, og så hadde vi en liten båt. Vi fikk mye fisk – ofte 2 – 300 abbor med oss hjem. Nå tenker jeg på bestemor som rensket all den fisken. Fra midten av juni og til utgangen av august var det ikke mange søndager vi var hjemme. Vi gikk inn til fiskevannet på to og en halv time.
Det jeg husker fra skoletiden var at det kjørte to ølvogner fra Vestfossen til Vikersund en gang i uken. Ølet tror jeg kostet 20 øre flasken, og det ble solgt etter veien. Til Drammensmarken, som var i februar, kjørte hallingene store lass av smør, ost, prim og skinn som de solgte i Drammen. En slik tur tok flere dager. Om høsten kom hallingene med store drifter med hester, kuer, griser og sauer. Det var en stor begivenhet, særlig for oss unger. Når hallingene fikk søtepler av oss, fikk vi lov til å ri på hestene deres. Søtepler likte de godt.
Konfirmasjon, videre skolegang og arbeidsliv
Jeg ble konfirmert i april 1893. Jeg gikk for presten i Hokksund, og det var ca. 10 km. dit. Men dette var om vinteren, så jeg brukte som regel ski. En gang måtte jeg ha hest, fordi jeg måtte ta med et kornlass som skulle til mølla. Jeg satte hesten inn hos forpakteren på prestegården. Da jeg skulle hjem igjen og skulle spenne for hesten, ville de andre guttene være med. De gjorde mye bråk, hesten ble urolig og følgen var at hesten knakk den ene dragarmen. Jeg var så lei meg at jeg gråt, men forpakteren hjalp meg så jeg kunne kjøre og få Ievert kornet og fortsette hjemover.
Ved uttagingen hos presten fikk jeg av far 2 kr. til presten og 1 kr. til klokkeren. Feiringen i hjemmet var enkel. De innbudte var læreren og de nærmeste slektningene. Presangen var en bibel, en tokroning i sølv og mansjettknapper, en brukt klokke med kjede og kort. Den dagen ble det rene flagget heist, og det tror jeg var det første rene flagget i bygda.
Om høsten samme år begynte jeg på fortsettelsesskolen og gikk der en vinter. Min far ville jeg skulle begynne på Kongsberg Våbenfabrikk. Jeg hadde da ikke fylt 16 år. Arbeidstiden var da fra kl. 6 om morgenen til kl. 6 om kvelden med en halv times frokost og en times middag. Lørdagen sluttet vi kl. 1. Løpetiden var 10 minutter. Det var en stor tavle med messingskilt og nr. Vi hadde først 3 mnd. læretid uten betaling. Oberst Krag var direktør ved fabrikken, og det var en myndig herre. Av og til stod han ved inngangen og kontrollerte, og hvis noen misbrukte løpetiden ble han tilsnakket. Han var ofte ved fabrikken og inspiserte forholdene.
Etter læretiden fikk jeg arbeide, og alt arbeide var akkord. Det meste jeg da kunne tjene var 2 kr. dagen, og da måtte jeg arbeide trutt. Jeg bodde på Kongsberg, betalte kr. 10 pr. måned for oppvarmet rom. Middagen kostet 40 øre. Morgen og kveld holdt jeg meg selv. Jeg kjøpte meg frakk til kr. 35,- og dress til kr. 40,- Jeg var på Kongsberg i 2 år.
Høsten etter reiste min bror Ola og jeg til Skiensfjordens mekaniske fagskole. I min klasse var det ca. 60 elever, jeg gikk ut som nr. 7. Jeg var med og stiftet skolens elevforening. Da jeg var ferdig på skolen fikk jeg arbeide på Myhres verksted i Oslo, der fikk jeg 15 øre timen. Den gang var det svært vanskelig å få arbeide. Vi leste tysk og reiste til Berlin og var der i 3 mndr. uten å få arbeide. Men vi hadde utbytte av turen, vi levde billig og vi holdt oss selv. Vi fartet rundt og beså oss. Så reiste vi til Kjøbenhavn. Der var vi heldige og fikk arbeide med en gang. Det var i en maskinfabrik som delvis var ødelagt av brand. Der fikk vi 3 kr.- pr. dag og ble delaktig i en akkord og fikk oppgjør etter kr. Det var et hopp ut av armoda.
Her hadde jeg en pussig opplevelse. Det nye rådhuset ble innvidd ved århundreskiftet. Jeg fikk i oppdrag å rette på en heis som ikke fungerte. Jeg fikk med meg en læregutt som var nesten ferdig med læretiden. Det var en gløgg og flink gutt. Jeg visste ikke hva som skulle gjøres med heisen, men læregutten spurte meg om en toøring, og den fikk han, så skrudde han av en sikring, puttet toøringen inn, og skrudde sikringen i, og heisen gikk. Da spanderte jeg en snaps og øl.
Da det var slutt med vårt arbeide i Kjøbenhavn reiste vi hjem til Norge og fikk arbeide på Tunes verksted. Der fikk vi 28 øre timen i lønn. Året etter reiste min bror Ola til U. S. A., mens jeg fortsatte hos Tune. 1 1905 hadde jeg 33 øre pr. time. Jeg ba om pålegg til 35 øre pr. time, men fikk avslag. Jeg bestemte meg da for å reise til U. S. A., og sa opp min jobb hos Tune. Jeg ble da tilbudt 35 øre pr. time men hadde da allerede bestemt meg for å reise. Min bror arbeidet i Chicago, men jeg reiste til Boston og var heldig og fikk arbeide med en gang. Lønnen var 30 cent pr. time og det greide jeg meg godt med.
Her må jeg gå tilbake til min fars overtagelse av gården. Da min far overtok gården var han svært ung og uerfaren, men snill, så han kausjonerte for to naboer. De gikk konkurs så han måtte betale for begge. Jeg husker da min bestemor sa til meg: «Skriv ikke på for andre Anders». Det ble en vanskelig tid for oss økonomisk, og det var ganske sikkert bestemor som reddet situasjonen. I denne perioden døde min mor, og bestemor gikk helt inn i mors sted. Jeg husker at min bestemor kunne ikke skrive, men hadde lært å lese, og hun hadde en enestående hukommelse. Hun reiste vår og høst til Drammen for å gjøre innkjøp, og hun glemte aldri noenting, hun hadde også med bud fra naboer og venner for å kjøpe fra synåler til kaffe og sukker og alt som måtte kjøpes til en landsens husholdning på denne tiden.
Da min bror og jeg var ferdige i Porsgrunn, ble min far ansatt som forretningsfører i Sosialdemokraten, og vi flyttet da inn til Oslo. I denne tiden ble det en veldig spekulasjon i gårder i Oslo, som endte med et krakk. Advokat Ludvig Meier ydet økonomisk støtte til Sosialdemokraten. Jeg husker at da krakket kom så tilbød han far en 4 værelsers leilighet gratis, for det var en fordel at der bodde folk der, da den var lettere å selge.
Mens far arbeidet i Oslo, og min bror og jeg arbeidet i U. S. A., var det ingen til å ta seg av gården hjemme, og den forfalt litt etter hvert. Så fikk jeg beskjed om å komme hjem da min far var blitt syk. Både min bror og jeg reiste hjem til gården, og vi ble enige om at en av oss måtte overta gården og at det måtte bli meg som var den eldste. Jeg forstod at jeg stod overfor en vanskelig oppgave. Min bror lovte å hjelpe meg med penger, for han ville reise tilbake til U. S. A., da han hadde en meget god stilling der borte. Dette var i 1910. Jeg hadde ingen utdannelse som gård- og skogbruker, men det var skogen som interesserte meg mest. Og skogen som hørte til gården var på 1200 dekar, og det vesentligste av skogen var solgt til uthugst i 1900. For uthugsten stod det på enkelte steder stor grov furu, og den gikk med i uthugsten. Etter at furuen var hugget stod det igjen små uveksterlig gran. Denne granbestand undersøkte jeg nærmere og med et forstørrelsesglass kom jeg til at bestandet var 115 år gammelt. Jeg forstod at det ikke kunne være mulig å bygge skogbruk på dette gamle uveksterlige underbestand.
Ett stort stykke hugg jeg helt rent, undtagen noen furuer som vokste godt. Virket som var stort nok ble kappet til kubb og levert til Skotselv Cellulosefabrik for kr. 5, pr. m3. Etter hugsten begynte småfurua å komme, og dette syntes jeg var så vellykket at jeg fortsatte med snauhogstene mine. I dag er der på disse felter frodig voksterlig skog, men det som jeg syntes var vanskeligst var å tynne disse bestand.
Alt som tilhørte gården var dårlig stelt. Det var solgt fra mange dekar av den beste innmarka, og denne måtte jeg ta igjen på odel. 1 1914 kom krigen og jeg ble innkalt til mineavdelingen ved Tønsberg befestninger til vakttjeneste. Det ble 1 mnd. vakttjeneste og 1 mnd. fri. Dette ble en vanskelig tid for meg da jeg jo nettopp hadde overtatt en dårlig stelt gård og dessuten var alene om alt. Jeg hadde en hjertefeil og fikk en legeerklæring for dette og slapp da vakttjeneste i 1915.
Giftermål og familie
1 1916 giftet jeg meg med Helga Hystad, hun var bondedatter fra Moum i Borge, og var utdannet som lærerinne. Hun var interessert og hadde god greie på gårdsdrift. Hjemmefra fikk hun med seg to store rødkoller, 1 gris og 10 høner, samt en del husgeråd og annet utstyr.
Under krigen ble det vanskelig med mat og forskjellig annet, og det ble innført en streng rasjonering. I disse årene hadde vi gode avlinger av korn, poteter og grønnsaker. Det ble gode priser på tømmer og en veldig etterspørsel etter ved. I skogen var det mye ved, så jeg leverte ved for mange tusen kroner. 1 1919 solgte jeg en uthugst som innbragte meg 15000 kroner netto, og hermed var den økonomiske situasjon bragt i orden.
Jeg har før nevnt den dårlige forbindelse vi hadde med Skotselv. Og på et grendemøte ble. det bestemt at alle oppsitterne på Østsiden av Drammenselven, skulde yde kr. 100, pr. skyldmark som bidrag til bru over elven. Forøvrig ble det holdt basarer og fester til inntekt for brua. Den gang var det bra med penger og tilstellingen gikk godt, slik at det kom inn mange «bolsjevikere og rødegardister» som en- og tokronesedlene kaltes den gang. Vi hadde til slutt samlet et fond på omkring 70000 kroner. Og da nedgangstidene kom i 20 årene med stor arbeidsløshet, ble kommunen interessert i disse pengene og det ble besluttet i herredsstyret at kommunen ville bygge og forskuttere bygging av brua.
Brua ble påbegynt i 1926 og var ferdig i 1928. Dette resultatet var nok ordførerens store fortjeneste, herr A. K. Tveten. At brua ble bygget førte til et stort oppsving for befolkningen på østsiden av elva, som i mange år hadde plundret med ferge og båt om sommeren og en dårlig flytebru om vinteren.
Ved århundreskiftet var sundhetstilstanden ikke særlig god. Det var mye tuberkulose, især blandt ungdommen. Den gang var det ikke midler som kunne stoppe sykdommen, så det var mange unge som døde av sykdommen. Matstellet og hygienen var ofte så som så, og noe som het ventilasjon var det ikke, det var ganske almindelig at melk og ostetrau stod på hyller oppe under taket i stuen, der hvor de spiste og sov. Men etterhvert som vi fikk bedre helsestell med leger, jordmødre og veterinærer bedret forholdene seg.
I 1933 bygde vi fjøs, stall, grisehus og hønehus. Dette var i en tid da pengene var fullverdige og jeg husker at jernet som skulle til betongen ble innkjøpt for 13 øre pr. kg. levert på gårdsplassen. I denne tiden var det nok arbeidshjelp å få, og den var etter forholdene rimelig.
Så kom krigen i 1940. Og det ble atter en streng rasjonering. Situasjonen ble verre enn i første verdenskrig, da tyskerne besatte landet og tok makten fra oss. Ungdommen i dag har liten rede på hvad vi gjennomgikk av sorg og gremmelse i disse årene, og det verste var at det var nordmenn som var mot oss. Men vi vant heldigvis vår frihet tilbake. Og ungdommen den gang fikk fole krigens gru og redsler som jeg i min ungdom ble forskånet fra å oppleve.
Vi har tre barn, Jon, Sven og Gullaug.
Jon er 48 år, er gift med Anna Koppergård. De har tre sønner. Anders, Finn og Knut. Jon har handelsskole, skogskole og landbruksskole. Han er nå ansatt som herredskogrnester på Øvre Eiker. Han var med i krigen 1940 og senere motstandsbevegelsen.
Sven er 46 år, gift med Hilde født Fossen. De har to gutter, Johan og Per. Sven har realskole, landbruks- og forvalter skole. Han er nå ansatt som gårdsbestyrer på Buskerud skole. Han er medlem av Ø. Eiker formannskap og herredsstyre. Han var også meget aktiv innen motstandsbevegelsen.
Gullaug er 40 år gift med Einar Holte, som er gårdbruker og gartner. De har gården Leversby på Ø. Eiker. De har tre barn, Helga, Marit og Egil. Gullaug har real-, husmor- og vevskole.
Hovedbygningen og sidebygningen er restaurert i de senere år. Sidebygningen inneholder kjøkken og 4 værelser. Hovedbygningen inneholder et kjøkken, en stor og liten stue, gang og wc, i andre etasje er det to soverom med loft.
Jeg har hatt en del tillitsverv innen kommunen. Har vært medlem av skolestyret, i mange år formann i fabrikktilsynet, medlem av formannskapet og herredsstyret. Formann i Eker Sparebanks forstanderskap 1937-42. Medlem av styret og formann fra 1945 og til jeg sluttet ved nådd alders- grense. Det var ingen ønskejobb. Styret i banken hadde sperret 20% av innskuddene og det var ganske naturlig at tilliten til banken var i faresonen. Men her var Forstanderskapets medlemmer gode ambasadører for banken, og da vi kom så langt at 25% av det sperrede innskudd kunne frigis var tilliten gjenopprettet.
Nå er vi kårfolk og bor i hovedbygningen. Vi har overdratt gården til Jons eldste sønn, Anders som er 16 år og med sin far som verge. Vi er for tiden ganske friske, slik som vi kan vente det. Jeg driver fremdeles i skogen med litt rydding og vedhogging. Hittil har jeg hogd, kjort fram, kappet og kløyvd veden til gårdens behov. Jeg er nå 86 1/2 år, Helga min kone er 76 1/2 år. Hun steller fremdeles huset og det som hører til husets gjøremål, og hun har vært min sekretær.
- Det stemmer ikke helt. Skal være 1805, se gårdshistorien. ↩︎